På Island bruker de utrykket ”ad vera næmur” om en person som sanser dypere enn andre, eller som oppfatter flere ting i omgivelsene/ tilværelsen enn gjennom alminnelig sansning.
Det er vanskelig å si hva som er ”vanlig” å sanse. Noen ganger kan det å være næmur handle om å oppleve en tilstedeværelse av noe i omgivelsene, noe som ikke er synlig for øynene våre, men som oppleves på andre måter. En usynlig eksistens av noe slag. Eller opplevelse av ”energi” vil man kanskje kalle det i dag, særlig hvis man har en liten fot inne i ”alternativmiljøet” – og er vitenskapelig orientert i tillegg.
Evnen til utvidet sansning var kanskje mindre ”alternativ”, og mer utbredt før i tiden, da man bodde tettere på naturen? Den gangen det var av avgjørende viktighet å kunne lese tegn i naturen omkring seg, for å overleve under barske forhold, på havet og på land. Muligvis åpnet dette nærværet også for utvidet sansning på andre områder?
Det var i alle fall en av forklaringsmodellene jeg møtte på Island, og under feltarbeid mitt i 2003 ble jeg fortalt mange første- og andrehåndsopplevelser om opplevelser av skjulte vesener i omgivelsene. Jeg ble veldig fasinert av dette, og opplevde gang på gang at det var mennesker jeg opplevde som fornuftige og høyst troverdige, som fortalte om slikt. Eller så forsvarte de troverdigheten til noen de kjente som hadde opplevd slikt. Kanskje besteforeldre som hadde levd tett på naturen, ute på landet. Der levde de en tilværelse i et avhengig samspill med naturomgivelsene på en måte moderne, urbane mennesker egentlig ikke har særlig forstand på.
Det var en som sa til meg at for å få tilgang til informasjon av en slik «sensitiv» art, måtte de føle at jeg ikke rynket på nesen av slike opplevelser, og at jeg kunne forholde meg til det de fortalte med undring og åpenhet.
Det er nemlig ikke slik at folk som har opplevelser av en annen art, deler dem ukritisk i tide og utide. Det var det heller ikke før i tiden, før vi ble ”moderne” og «opplyste». Både før i tiden, og nå, har det vært folk som opplever «det skjulte» ( i bred forstand), akkurat som det også før i tiden har vært folk som avfeide innholdet i slike opplevelser.
Å dele en opplevelse av noe man instinktivt vet ikke er fullt ut akseptert av samtiden, er ikke noe man gjør sånn uten videre, særlig hvis du er et menneske med sosiale radarer og kritisk sans. Hvis du har opplevelser av en karakter som samtiden ikke rommer, eller som vi ikke ser på som ”reelle”, i en moderne vitenskapelig diskurs, så ser du an ditt publikum. Slik informasjonsutveksling krever at det er etablert et tillitsforhold, og at man opplever den andre som åpen, undrende og i stand til å sette sin egen forforståelse til side, for å kunne leve seg inn i den andres virkelighet.
Det er dette en antropolog ideelt sett gjør.
I egenskap av å være et menneske handler det om at vi merker om den andre personen stiller seg åpen og undrende til det vi sier, eller om personen allerede på forhånd har bestemt seg for hva som er sant. Å stille seg åpen for læring handler mye om ydmykhet. Derfor vil en som allerede før samtalen har bestemt seg for hva som er sant og usant, ikke få tilgang til sensitiv* informasjon, delt i all fortrolighet.
Men er du en som våger å legge egen frykt og fordommer til side, og virkelig stiller deg åpen for læring – uten at dette innebærer at du nødvendigvis må ”tro på” det som fortelles – så mener jeg at du er i kontakt med nøkkelen til god kommunikasjon.
Det handler ofte om å la tillærte, og kulturelt skapte fordommer ligge, under møtet med dem som kanskje ser på verden annerledes enn deg, eller har erfaringer på områder der du selv ikke har erfaring.
Jeg har tro på viktigheten av å være litt ”næm” i møte med sine interessenter i en strategiprosess. Og det kan av og til være verdt å lytte til dem som ikke snakker høyest, for det kan gi deg en verdifull pekepinn om noe som er viktig.
Hvem vet – kanskje er det nettopp slike samtaler som får deg i kontakt med temaer alle kommer til å snakke om, en fem-ti år frem i tid?
*Sensitiv informasjon i betydningen: Den som deler vet instinktivt at innholdet i det som formidles kan ha uheldige konsekvenser for måten andre mennesker vurderer deg.